litt mer

Litt før elleve dagen etter, ligger Helene på siden og ser på den forsatt sovende Sindre, som virker veldig fornøyd der han ligger, og hun leker seg med å forestille seg hva hun drømmer om, hun er selvfølgelig med i alle, og hun liker best den hvor hun og han er i Afrika, og hun er fanget av en ond stammehøvding, og han, en diamantsmugler som har falt for henne, kommer i med bar overkropp og skal redde henne fra å bli spist, hun tenker at hun skal kysse han for å vekke han, men telefonen, med alarm klokken elleve kommer henne i forkjøpet, og han våkner, forvirret, og slår av alarmen, og hun kysser han og spør om han fikk reddet henne fra kannibalene, og  Sindre, forvirret, sier hææ, og Helene sier de som skulle spise meg, og Sindre slår henne med en pute og sier det er for tidlig, og legger seg på siden, og som om han hadde begynt å leke med en kattunge kan han nå gi opp all håp om å sakte men sikkert komme til seg selv, og får Helene over seg, og tar fra han puten og begynner å banke han med den, og han må til å forsvare seg, og hun gir seg ikke før han sitter over henne med begge hender lagt i madrassen, seende lissomsurt på henne, og hun ler, og han kysser henne og sier, det er nettopp derfor jeg ikke vil ha barn, og slipper henne fri og går på badet, og blir truffet av en pute i ryggen på veien.


kaffe,

ikke undervurdert, på ingen måte, men som regel det eneste lokkemiddel for å få meg ut av sengen, og mens jeg sitter her, kaffekopp nummer tre eller fire, sigarett tja, teller ikke, og sjekker mailen min, mens den den hyperaktive kattenungen leker med skolissene og det er over 25 grader ute er er det ikke så dumt å ha stått opp likevel. spørs om jeg får gjort noe fornuftig om ikke han der nede på gulvet ikke roer seg ned og har tenkt å holde på slik i hele dag. Men kan jo ignorere han, så blir det ikke så morsomt lengerbilde 307

death in intervals

av Jose Saramago, leste jeg i slutten av i sommervarmen, var jo en prestasjon i seg selv, men hva skal man si om denne portogiseren, de har jo allerede gitt han en noblespris, som når du leser han fort forstår at han fortjener. 

jeg skulle til å skrive gutten, men ja, han har 58 år på meg, så ja, vi skriver ikke det. Men damn, hvor bra han skriver, tredje person allvitende, som er et veldig bra grep, og vet litt om alt, og sammen ligner ting med andre ting, og begynner historien der, forteller det gjennom en synsvinkel, så en annen og så en tredje. og en vedvarende diskutering med seg selv denne naratøren med seg selv. og simile som med rett kan samenlignes med Homer. 

jaja, ikke løpt å kjøpt den ennå? 

historien i denne boken handler om at en dag, den første etter nyåret, dør ingen. de som klokken tolv lå for å dø dør ikke, de som skal dø dagen etter dør ikke, og dette bare forsetter, og konsekvensene for pårørende som ikke kan bli ferdig med den tragedien at deres nærmeste ligger og skal dø, men ikke dør blir dratt ut. og begravelsesbyråene fortviler, og sykehusene blir overfylte, sykehjemmene, forsikringsselskapene, KIRKEN, for hva er vel religion om der ikke er noe død. 



alice

6229605dalialiceinwonderlanddigger Alice, 
helt siden jeg så salvador dalis skulptur av henne på montemarte i 2005. 
jente med hoppetau, fikk med meg et bilde med det i. hadde det på veggen i to år, noen som fikk med seg det i bergen?

jaja, burton skal lage film med dem, det blir nok ennå en perle for øynene.
Mia Wasikowska
for dem som vet hvem det er. 
gleder meg

lite utdrag

 

         Sevrin går lykkelig ned i banken, med en lapp i lommen hvor det står Pappas mobiltelefonnummer på, og skriver på en uttaksoblat den nette sum av sekstusenogførti kroner, han vil kjøpe seg noe digg på butikken ved siden av også, og går bort i kassen når Ann-Sofies bestemor er ferdig med sitt uttak, hun har lovd Ann-Sofie trehundre kroner om hun vasket ned hos henne når hun fikk sommerferie, og nå har hun kontanter, hun bad spesifikt i å få den ene tusenlappen, hun tok ut fire tusen, i mindre seddeler, en femhundrelapp, og resten i hundrelapper, og går ut av banken, Og Sevrin, som nå i de voksnes rekker, spretter ungdomskontoen han startet opp for en måned siden med løfter om gode rentevilkår, og satte over de ettusenfirehundreogsøttifire kronene han til da hadde spart opp gjennom sitt femten år lange liv, for det meste dåpsgaver og noen turer ned med sparegrisen sin, både den som sto hos bestemor og den som han en gang fikk av banken, som var formet som Julius, og gir fra seg uttaksgiroen, og Signe, som utdannet seg til revisor i Bergen en gang på åttitallet, og drømte om å jobbe i Norges Bank, men på en hjemtur en sommer, med et år før fullførd utdanning, ble forført av Roger, noe det ble barn av, og hun sluttet på skolen, og nå som hennes barn, hun hadde ikke gitt seg med det første, hadde begynt på skolen, hadde hun begynt å jobbe i banken, og hun sier at hun ikke kan la han ta ut så store summer uten å snakke med foreldrene hans, og Sevrin rekker henne lappen med Pappas mobilnummer på, og Signe ringer, og som Servin håpte, så får hun ikke sagt beløpet, for Bjørnar sier stemmer det, la han ta ut når han hører at det er fra banken og at han har en sønn der, han har jo ventet på denne samtalen, og Sevrin får penger til moped og godis, den ene tusenlappen i hundrelapper, og en kvittering som sier at han har tatt ut penger og at han vil ha nå har en saldo på tretusenfirehundreogsekstini kroner igjen på konto, Sevrin går fornøyd inn på butikken ved siden av og kjøper seg en Colaboks og fire chunky funkys og en panda lakrisstang, og går hjem for å vente på at faren kommer hjem og klokken skal bli syv.


si det

hodepine, grunnet alkoholinntak, forsøkes overes, ved å titte på tv, spise paracet, drikke brus og kaffe, vente på at hodet, og kroppen skal fungere igjen, men er ikke samarbeidsvillig, og det regner. ønsker å innta fosterstilling, men er takknemelig for canalpluss seriemaraton, som med lav lyd komsumeres fra en tilnærmet liggestilling i stol ikke langt unna. 



EM og regn

Sunnmøre suger, og det regner, men det er EM, og da kan jo ingen klage. Frankrike har ennå ikke imponert, men de kom seg til VM-finale med to uavgjort for to år siden, så skal ikke grine ennå. ellers går det i Solstad og Carmona-Alvarez. Og sjekk ut musikken til Laura Marling. 

Tja, noe fiksjonslignede greier

Sitter i dette huset, hvor jeg bor, og som de bodde i før meg, i generasjoner, og titter ut av dette vinduet, som de nok har tittet ut av, mang en morgen, og ser det de har sett, så mangen en gang, for så mange år siden, og vet der er forandringer, fra første gang noen tittet ut dette vinduet, til i dag. På den andre siden av jordet, har det vokst opp et hus, og et har blitt borte, flymaskinen, som hun har fortalt de kalte det er borte for lengst, og  de som var barn da dette rommet jeg sitter på nå tilhørte noen andre, er døde, og de fleste som har hatt dette rommet er døde, men jeg frykter ikke dette faktum, de har vært naturens gang, selv om det er langt ned til bakken fra dette vinduet, har det aldri brent i dette huset, bank i bordet, og ingen har måttet hoppe i sin død herifra, de har død av naturlige årsaker. En historie fra dette huset jeg har blitt fortalt, siden min bestemor har vært blant mine veldig gode venner siden jeg var for liten til å velge henne selv, men hun valgte meg, var om en av mine grandonkler, som en dag hoppet ut av stuevinduet, med en eller annen etter seg, der er det langt ned, kanskje tre fire meter, og det er en morsom historie. Han var visst forfulgt av noen, sikkert en annen av mine grandonkler, han var den yngste, tror jeg, de var Gisle, Einar?, Ingrid, Lauritz, Oskar og Solveig, Oscar hoppet ut av vinduet og Ingrid er min bestemor. De levde i dette huset, som er over nitti år gammelt, og alle historiene det kan fortelle. Min bestemor var den første som fikk hele livet sitt innen for de veggene som er dette huset, hun ble født her, det ble bygget i 1917, og de står her nå i dag, og hun var den første, de to andre, de eldre ble født et annet sted, før de bygget dette huset og flyttet hit. Det er så merkelig å tenke på det, når jeg står å koker kaffe om morgenen, ser jeg dem for meg, de var så mange, åtte stykker var de, oldefar oldemor og de seks barna, og så hadde de en onkel som bodde her, jeg tror, eller synes å huske han var invalid, og derfor tok de han til seg, han bodde på et rom her i hust, husker ikke hvilket, han drev med et håndtverk, sying, brodering, hekling, jeg er ikke sikker, jeg kunne spørre, men vet ikke om jeg vil, hukomelsen min av ting, om de er riktige eller ikke, er den historien du får, og om du har lyst å få faktaene, så er det ingen igjen å spørre, kanskje min far, som har hørt dem fortalt betyderlig mange ganger flere enn meg, og forsatt har overlevd, men det er bare andrehånds fortellinger, slik som denne, og til deg, så blir det en tredjehånds, men du leser ikke for å bli belært på denne måten, du vil ha historiene, og det er det jeg er her for å fortelle, om du sier de er løgn, så vær så god, men du forsetter å lese likevel, og fiksjonen er ofte bedre enn de som skjedde.

 

Det jeg skriver dette for, eller den grunn jeg begynte på dette, var en historie, en dag jeg sto ved dette vinduet, i andre etasje og så ut, og så de som er å se fra dette vinduet, foruten om fjorden langt der borte, markene, og fjellene, nemlig nabohuset, nabogården, Bøen, og en historie kommer til meg, fra denne krigen de snakker om, eller hun for det meste, min bestemor, og som en av hennes siste gjenværende lyttere, så har jeg hørt mye om den, selv om det er de samme historiene hver gang. Hvordan hun jobbet i ulstein, som vi kan se fra desse vinduene, den dagen krigen brøyt ut, niende april var det, og hun dro hjem, og hvor store brøytekanter det var det året. Som om naturen på sin side ville formidle at nå var det en mørk og kald tid i møte, kaldeste vinteren på årevis, lurer på om de tenkte det i februar har jeg av og til tenkt når jeg hører denne historien, for hva visste de om denne krigen som raste rundt i europa om den ville komme hit, og jeg lurer på om den åttende mai fem år etter var like perfekt værmessig som den niende hadde vært kald og guffen, men det har hun latt være å formidle. Og vi vil jo ikke gi henne blod på tann, vil vi, siden vi allerede har hørt historiene før, litt for mange ganger. Det var noen grusomme år, selv om du var innsnødd på sunnmøre i en liten bygd på en bortimot selvforsynt gård. De trengte så klart sukker, og korn, og tobakk, og sirup, og kanskje noen luksus artikler som de hadde blitt vant med, som såpe og salt, og den appelsinen de brukte å få hver jul. De fikk rasjon fra tyskerene, hvor de fikk de tingene, men så klart alt for lite av dem. Hun gav så klart bort alt hun fikk av goder, sjokolade å slikt, for den slags likte ikke min bestemor, det samme med sigaretter og brennevin og alt annet normale mennesker liker, bestemor var og er en høyere standard, og om ikke noe annet, har glemselen gitt henne denne fordelen, hun har alltid vært av høy standard, og ingenting av verdens goder har noen gang fristet henne. Hun skal få den.

 

Historier fra denne tiden ja, de liker jo å fortelle disse de eldre, jeg husker min barndomskompis fortalte om sin oldefar, som nektet å gi tyskerene en sekk poteter og ble truet med henrettelse. Han var ganske stolt av dette, min barndomskompis, som jeg nok hadde formidlet selv, i denne alderen hvor man ikke er så sterk, og man lever på hva ens foreldre, besteforeldre har gjort, min for eksempel lagde tankser, eller tegnet dem, noe jeg var ganske stolt av en gang i min barndom. De måtte være så forsiktige og, hvem de pratet med, og hva de sa, for de visste ikke hvem som sto i ledetog med tyskerne. Og de fikk en avis, en slags undergrunnavis, som de fikk lese og sende videre, de fikk de av naboen, den gården jeg ser bort på nå, Bøen, de var ordentlige karer der borte, men de kunne ikke sende den videre til naboen på den andre siden, for de var de usikre på, og de sende den helt frem i gutromegården da de var ferdig med den, om det betyr at de var redde for at naboene skulle være nazister, eller hva det var kan jeg ikke svare på, men jeg har mine mistanker om at siden de hadde slekt i guttormegården, så visste de i hvert fall at de kunne stole på dem, i stedet for at de trodde at de tre gårdene imellom var nazisympatisører. Men ja, det jeg etter hvert skal frem til er historien, av meg og andre ledd, er ikke så troverdige, men gjennom tid småfabrikert til å være standhaftige selv om de nødvendigvis ikke er førstepersons fortellinger.

 

Tobakk dyrket de selv, fortalte min bestemor meg i påsken, mens vi tittet på nyhetene og en ny cannabisplantasje var funnet. De dyrket den visst i vedarhuset, sier hun, at tobakk kunne overleve der, i et naturlig sunnmørsklima og ikke minst med tidens verste vintere i manns minne, det forstår jeg ikke, men det var nok slik. Det ble da dyrket av mine grandonkler, som var ute gjennom hele krigen, men de var vel hjemme en gang i blant og, for å være på sjøen i fem år, det er vel mye.

 

Jaja, det som jeg tenker når jeg står i dette vinduet, det eneste forutenom kjøkkenvinduet som peker denne veien, er en historie om gården ved siden av og deres tre radioer, som de hadde den gang, og det var jo ikke lov med radioer, de ble inndradd av tyskerne, de ville ikke ha noen som helst slags lytting til de alliertes side av saken for sine okkuperte nordmenn. De hadde nok fire radioer og gav en tenker jeg, og hun, bestemor altså har fortalt om oldefar, Ole het han forresten, som gikk bort der noen kvelder og hørte på nyheter fra england, hva de skjønte av det, disse sjømennene og bøndene fra en bygd på sunnmøre på midten av 40 tallet, foruten om yes, no, i love you, cigarette, beer, how much og noen andre enkel fraser er vansklig å si, men de lyttet i hvert fall, og de snakket nok lenge om de, og der var nok noen som kunne mer enn andre, men engelsken var nok mest skryt vil jeg tro, for jeg kan ikke se for meg at noen av dem kunne det flytende. Historien er da, at noen tipset om de radioene, sikkert en av de naboene frem til gutrome garden, spekulasjoner fra min side er ikke så vannfaste, jeg vet jo ikke om det var p gården, bakkegården, eller johannesgården, eller garden, eller hva den nå heter den ved siden av oss. Vi heter bakketun, på folkemunne tuftene, siden det var noen tufter her før i gamle dager, altså en tuft er en tomt eller noe, de liker ikke at de kaller det de, av en eller annen grunn, de som forstår seg på slikt, får vel være fornærmet, men for meg kan de kalle gården vår hva de vil, vi var i hvert fall på den gode siden, og om vi skal trekke vage konklusjoner så kan vi si at de som kalte oss tuftene var noen nazisympatisører. Velvel, det ble jo en gang slik at tyskerene kom til bøen, og ville ha disse radioene, som de oppbevarte ulovlig. Og min bestemor forteller om dette. Men jeg vet ikke når på året det er, men jeg har det for meg at det var på den delen av året uten snø. De ser en som springer opp gjennom marken og opp i skogen, tre ganger, før en tysker bil kommer opp til huset og begynner sin gjennomleting av huset. De hadde da blitt tipset av noen, bøfolket altså, av en sympatisk tyskermotstander, mye korupsjon i denne krigen virker det som. Det jeg lurer litt på, siden det er dette rommet med et vindu og et til rom med vindu den veien, som da er kjøkkenet, hvem så i grunnen dette. De bodde på en gård, de sitter jo ikke på baken hele gjengen. Var det i middagstider, slik at alle satt ved middagsbordet da det skjedde, eller er det min oldemor, som sikkert var den som brukte mest tid på kjøkkenet, som fortalte dette, eller min grandtante og bestemor selv, som også var på kjøkkenet en del kan jeg tenke meg, men de hadde jo andre ting å gjøre de og. Og jeg kan ikke helt forestille meg at de satt ved vinduet og tittet hele gjengen, selv om de hverken hadde tv eller radio, så måtte det vel se rart ut, selv om vi snakker en del hundre meter unna som vårt kjøkkenvindu er Bøen, at alle sto å stirret. Menmen, det er vel i grunnen ikke så nøye med hvem som så det, for den som er igjen til å fortelle det nå, er kun min bestemor, som har overlevd alle de andre som har vokst opp i dette huset, foruten om meg og min far, hun er den eneste gjennlevende representant av bakketun anno 1940 -1945, og hun har en slags copyright på denne historien, fra denne synsvinkelen, der er vel en del av de fra bøen som kan fortelle den fra en annen vinkel, nok ikke fra den orginale vinkelen, som nok var Ole, min oldefars gjevnaldrede, jeg vet ikke hva han het, men der var en far i huset der borte, som nok visste alle detaljer, hvem som tipset han om at tyskerene og all annen informasjon, kanskje ole visste det og, og min bestemor, en gang i gamle dager, nå tviler jeg på hun vet alle detaljer, men det er ikke så nøye. Det som er er at dette er det mest skummle og spennende ved hele krigen, fremme på gården bakketun, at deres nabo og venner ble besøkt av tyskerene, som de nok hatet som pesten, og de kunne se det, fra dette vinduet jeg nå sitter, eller fra kjøkkenvinduet, hvem som nå så det. Og med fem år krig, og dette å fortelle fra det, foruten om rasjonskort, at de måtte ha legimatasjon for å dra til ålesund, at det ikke fantes store utvalget i butikkene, noen illegale aviser og naboens radioer, må jeg nok, selv om utsikten er flott, og noen andre sikkert kunne fortalt sine livshistorier fra dette huset, heller  leve med at jeg nok må dikte det opp hvis jeg vil ha de gode historiene. 


cutup

Papiret, det var brunt og jeg tømte resten ned på papiret sagt min debut som førte til min og jeg fant frem lommeboken og fant bibilotekkortet fra gen verdt å la gå påvirket og gleden begynte som jeg hadde sett på film og dele dem opp i som gjorde det mer attraktivt. tok dem tilbake til pyramiden, jeg la kortet over og gikk med kjedsomhet. Dette noe som fikk drink med J&B på nattbordet, og tok opp boken jeg framfor noe annet, venner, familie, to ark på skrivebordet og lekte meg, laget et rør av en 10 euro og som jeg heller hadde, derav min film med grønne dollarseddeler, og laget en liten tilbake til sengen og ventet på en effekt som ikke er av williams burroughs, som jeg hadde ennå en, denne gang litt større, i venstre nesebor og på engelsk, Olivetti skrivemaskin min begynte å klø og jeg kjente jeg måtte spy, jeg kom, leste eller late som jeg dagdrømte er rart å gå men hodet er klart, bare euforisk, og på hotellet, og gikk tilbake til mitt eget tilbake til sengen. Jeg ligger der resten av kvelden for å ligge i sengen, eller skrive min søt kløe, som noe krypte under huden i min ensomhet, og kjedsomhet bestemte da ikke viste at det jeg gjorde sånn lyst.

 

Jeg våknet til verdens verste hangover, sliten korene som fylte med spisende ganger, før jeg kom meg til minibaren, hvor jeg da, enn jeg gjorde ved å sitte på mitt vært gjennom halvannen flaske J&B, rygg unskylde meg selv. Jeg var snart på en stund, kanskje tre dager da en følelse meg på et språk jeg ikke kunne, og jeg, den søte kløe var sterke enn det. Dagen etter ønsket å drikke. Etter et antall drinker gikk litt, noe jeg kunne leve med. En uke senere, med hes stemme, cocaina, jeg stopper, mye på å skaffe meg nye, før jeg en dag, kanskje, heroin, han rister på hodet, jeg spør igjen og jeg tenker hvorfor ikke prøve og sa pablo, og gå et sted, jeg følger ved siden av han, og er.

 

Hadde sett før, og vi kommer til en kirke som det ble liggende i en liten pyramide, min følgevenn, eller min guide, eller kanskje bibiloteket i hjembyen min, og kirkentrer en mann frem. De snakker om noe jeg hauger, og lager linjer av dem, og om deneros, og jeg gir dem 100 euro og jeg får tilbake til sengen , skjenket meg en, forsvinner og jeg legger posene i lommen, får på. En time etter satt jeg igjen ved kvartalene vi har forflyttet oss fra hotellet, og jeg som jeg tok i høgre nesebor, og gikk posene i nattbordskuffen, før jeg skjenker meg. Jeg gikk tilbake etter en stund og tok de neste dagene glemte jeg dem, bare en rar føle, snart hele kroppen bedøvd, jeg forundring at jeg måtte i minibanken allerede meg opp på bena, og gikk langsomt og det hadde gitt meg for lite tilbake eller noen hadde spyr i toalettet noen ganger, før jeg går forklare dette til noen som jeg ikke kunne språket, ikke våken, ikke i søvn, euforisk, tung en å ikke gå på det stedet igjen.

 

Jeg sovnet inn sånn når det ble noen dager senere mens jeg satt bed et bord ved jeg meg til toalettet og spydde gjentatte under bordet, da jeg skulle til å plukke den opp, fant en evian. Kroppen føltes sin den hadde meg mot meg og jeg smilte og glemte pennen og den verket. Den gjenværende posen fikk fred bordet ved siden av meg. Jeg følte meg som en etter gen var borte, savnet etter euforien og sittende og tømte i meg kaffe&cognacen min det ikke så ille, litt slapp og ryggen verket hotellrommet. Jeg la meg på sengen og tenkte å kladde de andre posene også borte. Jeg tenkte ikke så fant ikke pennen, etter litt leting kom jeg på hvorr den tre uker senere kom jeg forbi den samme kirken. Annen en, da jeg åpnet nattbordskuffen lå der fem små etterpå, litt høyere, og plutslig sto han ved den en stund, la en på natttbordet og resten tilbake vi gikk til den siden va kirken hvor ingen moleskinen, la den på skrivebordet og åpnet en av posene.

 

Gjennkjenner meg fra mine formiddagsturer, som de leste andres skyldes min avehngighet, eller kontakt sier Pablo, og frem fra veggen av avhengighet; kjedsomhet, mangel på noe som gjorde ikke forstår, uten om heroin of når de spør ved at det gikk fortere med enn uten var en følgevenn fem små poser i hånden og begge to Selvfølgelig fulgte nysgjerrighet også med, håndihånd, i en taxi som tar meg tilbake fire, noen til å leve livet for akkurat, velge dette går på mitt rom, hvor jeg slipper de fem små kunne se oss, og han sa deneros og jeg gav han nightcap som jeg sovner fra.

 

Biler, hus og båter som aldri frsitet meg så mye, var kortere til neste gang vi møtes. Kjedsomhet.

 

Som ny i denne byen var mine bekjentskaper få og bøker av å ha brukt mye penger dagen før, og funnet på et market, som var det eneste som hadde mistenkte at bartenderen på baren i går moleskine og dagens flaske J&B, og noen sigarer stjålet fra meg, men å gå tilbake til baren å gjerne lange, sitte på kafeer ufortyrret og skrive fristet meg ikke, så jeg bestemte meg for skrivemakin. En kveld da jeg var lei av meg selv annen kafé miestet jeg pennen min ned for en aftentur.

 

Det ble vandring i gatene og forbi kafeene og dukket opp en pen jente som så ut til å kjenne drikkende og jeg følte meg kanskje litt mer alene, gikk og satte seg med mannen ved hotellrommet, eller kanskje jeg bare skriver det for å klisje, eller kanskje mer som en barkrakk selv, hvor stemmene rundt meg forekommer raskt, og gikk tilbake til ikke kunne stort mer enn hvordan få tak i hva jeg var og begynte å lete i skuffer etter jeg hjemover, ikke så langt hjemmefra spør noen poser, jeg tok dem i hånden, så på han trer frem fra skumringen og jeg spør om i skuffen. Jeg river et papir ut av sier vamos og gestikulerer med armene at vi skal slik at litt av inneholdet falt ned på bedre kleddog yngre enn meg, tror jeg, vi går. 


Ane er teit

Da har jeg fått tilbakemeldig på en tekst jeg skrev for en evighet siden, og ikke hadde noe interesse av å få tilbakemelding på, men siden jeg ikke var nøgd med det jeg skrev i går, så jeg ville ha noe å levere inn. jaja, ane sin tekst er ganske morsom da. 

drikker kaffe jarl henning har kjøpt meg fordi norge tapte mot wails i går. 

hva var det igrunnen jeg skulle skrive. 

jaja, lest hubert selby jr. han skriver ganske grostesk og trist, las last exit to brooklyn, ganske mange karakterer som er ganske syke, tralala, og georgette og harry. og så har han et fint kapittel hvor han forteller fra fem eller seks leiligheter i en blokk. veldig bra. har en veldig kynisk mann som må ha øl for å skifte på ungen, og syter over kona, og at hun ikke kunne legge frem klærne før hun gikk på jobb, nei, tror ikke dattern får lov å gå ut idag. jaja, han som skrev requiem from a dream. vurderer å se den igjen, selv om den er forjævlig og jeg lovde meg selv å aldri se den igjen sist. 


faen god kaffe ja.

dagen går veldig seint når man ikke venter på gjennomgang av sin tekst, bare resten av dagen med andre sine tekster. og det har nesten ingen interesse av, men kan vel ikke gå hjem heller, har jo ikke vært her på en uke nesten. 

jaja, snart pause og har breakfast at tiffinys med meg, som var litt av motivasjonen for å bli ferdig med den andre, det og at jeg ville prakke den på noen andre, slik jeg får pratet med noen. 

jaja, ane er teit fordi hun fikk meg til å tenke på jobb og lønn og karrierestige og alt det der tullet der i dag tidlig, som er en virklighet som begynner i mai, men som jeg har fortengt lenge. 

må vel bare skrive noe mer, slik jeg ikke kjeder meg. capote ja, gleder meg, har lest deler av in cold blood, men ble litt for tungt for meg akkurat i juleferien, får ta den opp igjen en dag, men han er veldig flink til å skrive deskriptivt, 

jhs tekst. 

celle

 

Sittende på den harde stolen foran skrivepulten, andre timen nå, tenker jeg, vet ikke, bedre enn cella, eller, han tar en ny sigarett, gjør vondt i lungene av lyst på en, spør om jeg vil ha en, nei, sier jeg, og han begynner igjen med spørsmålene om hvor Anders gjemmer seg, og jeg svarer ikke, og han sier som han har sagt før, at min lojalitet betyr ikke noe når jeg dør i morgen, og er ikke mitt liv verdt mer enn noen navn, og hva betyr egentlig disse navnene, i den store sammenheng, jeg holder kjeft, sier ikke noe, og han spør igjen, og sier det er siste gang han spør, og jeg sier ingenting, og han lover meg at det eneste jeg har å gjøre er å banke på døren om jeg ombestemmer meg, og jeg spytter på gulvet, han får to soldater til å hente meg, og de slår meg en gang i kjeven for å ha spyttet på gulvet, tar meg med en arm hver under hver sin skulder og reiser meg opp, og beveger meg i retning av cellen min, åpner den og kaster meg inn.

 

 Simen ser på meg, han har forsatt flekker på klærne av å pisse på seg, han spør meg om jeg sa noe, og jeg sier selvfølgelig ikke, spytter litt blod. han gjør meg kvalm, han gråter, og under den gråtkvelte stemmen hans spør han meg om jeg tror de vil skyte oss i morgen, ja, hvorfor skulle de ikke det, sier jeg og kjenner kvalmen og sigarettsuget, han hikster, hva tror du skjer etter det, skjer, spør jeg, ja, etter vi har blitt skutt sier han nesten uforståelig, de kommer vel til å kjempe videre uten oss, sier jeg, jeg mener med oss, vi er vel ikke mer, sier jeg, kvalmen sitter der, nesten uutholdelig, men vil være den som er sterk, men tror du vi kommer til å møte våre besteforeldre og forfedre, tror du det er noen himmel, nei, sier jeg, vi blir skutt, vi dør og vi tar med oss lojaliteten og hemmelighetene i jorden, og de vil huske oss for det, og slik lever vi videre. Han spyr. Jeg ser i veggen. Legger meg ned og legger hodet under armen og lukker øynene, hjertet banker raskt, hvordan kan du sove nå, vi blir skutt i morgen, vil ikke vise dem at jeg er redd, tenker jeg.

 

Våkner av at det rasler utenfor døren, han er borte, og jeg sitter i mitt eget spy, piss og svette. Jeg har ikke sovet i det hele tatt. To soldater ler til meg, og kaster nettopp påtent sigarett og sier de henter meg om fem minutter, fem minutter til du er eksempelet som får neste mann til å prate, sier simen, jeg spyr og tar opp sigaretten og røyker den som om den var min siste. 


i begynnelsen

Da jeg var 19 og hadde avsluttet artium, sende faren meg på interrail. Dannelsereise kalte han det. Jeg og min venn Simen fra videregående, la planene som skulle ta oss hele veien til Marrakech, en hver dagdrømmene pothodes fantasi. Vi planla et lite opphold i Kristiania i København, noen dager i Amsterdam og så strake veien til Marokko. I Amsterdam ble vi værende i en uke, å kjøpe hasj og marihuana på kafeer ble en så veldig overgang fra våre turer innom Akerelva hjemme, så mens jeg satt å siklet og fikk på den ene jointen etter den andre fant merkelig nok Simen et kvinnemenneske, og proklamerte at han ville videre til Praha i stedet for. Jeg nektet, jeg skulle til Marrakech og vi skilte lag i på stasjonen i Amsterdam og han dro til Køln og jeg videre til Paris, Madrid, Malaga og endelig noen dager senere gikk jeg av fergen i Tanger, hvit og alene i Afrika. Varmen var jævlig og jeg snublet meg inn på noe som skulle være en kafé hvor jeg sa Coke, ville gi dem pesetas eller franc, men de ristet på hodet, da en arabergutt betalte for colaen, jeg sa Merci, han sa noe på fransk, jeg forsto ikke hva det betydde og sa Thank You. Han ler, sier No problem, please, sit with me, og jeg gjør det, You like to smoke, spør han, og jeg sier yes, very much, og han sier I can get you good Hasjis, Cool, svarer jeg. My name is Gustav, sier jeg og rekker frem hånden. Han tar hånden min, smaker på navnet mitt Gustav,  og sier My name is Massoud. 


frykt ikke

joakims syv meninger å dø for;

Være solidarisk mot de fattige

Kjemp for de svake

Økologisk kjøtt smaker best

Krig er en uting

Undertrykking av kvinner er stygt

Anarki i storbritania

Fri hasj

 

med disse kan du lykkes i en venstreradikal flokk


skole, mandagsmorgen

ettermiddag, streng tatt flott å være på klasserommet igjen, men jeg merker jeg mister interessen ganske raskt. ser med uro at jeg kanskje ikke får tid til min egen tekst i dag. men er digg å ha prosa igjen , og snakke om noe som interesserer meg. 


sitter å lyster etter å bruke penger. lyst på bøker og en grønn lampe. men prøver å stryre meg. litt. men vi får se. 


tamtitam. 



smakebit

-       Nei, i dag skal vi ikke skrive. I dag skal vi heller mimre om gamle dager.

-       Du vet om vi først skeier ut, blir det vanskelig å komme i gang igjen.

-       Litt utskeielse for gamle dagers skyld kan jo ikke skade.

-       La oss håpe det, sier jeg, vet det kommer til å ende galt, gleder meg til det og sier skål, mens klokken i rommet slår tolv slag. 

-       Men du mener at det med en forteller er nødvendig?

-       Jeg vet du gjerne bare vil ha møljeknulling og heroinskytning om hverandre og intet plot. Men om du har tenkt på noe større satsning på distribusjon enn 100 DVDer og en bakgatekino i mørkeste Amsterdam som spiller dette, bør vi ha med noe som minner om handling, hvis ikke kan jeg like gjerne kalle det pizzabud en og ensom kåt gutt, og så kan du putte inn så mange sex scener du vil og jeg kan reise hjem.

-       Hahahahahaha. Du får stå for kunsten, så får jeg stå for regisseringen og finansieringen. 


Om meg

Mitt profilbilde

Nick: Joakim

Fra: Bergen

Kjønn: Gutt

Født: 1981

Mer...

juli 2008
ma ti on to fr
  1 2 3 4 5 6
7 8 9 10 11 12
13
14 15 16 17 18 19 20
21 22 23 24 25
26
27
28
29
30
31